Lagottospesial på Hunderfossen 1 og 2. juni 2024

Lørdag 1. juni

Dommer  – Katrien Van Gemert , Nederland
Bedømmingen starter 10:00

---

Søndag 2. juni

Dommer  – Alessandro Zeppi, Italia
Stort CERT
Bedømmingen starter 09:00

---

Foredrag om lagotto
Etter årsmøte lørdag, ca 18:00 blir det et foredrag om lagotto av Alessandro Zeppi

Felles middag lørdag ca 19:00
Pizzabuffet for oss «lagotto folk», klubben spanderer

---

Hunderfossen Hotell & Resort
Fossekrovegen 70, 2625 Fåberg

Boende bestilles direkte hos Hunderfossen Hotell & Resort:
Tlf.: + 47 61 27 40 00
Hjemmeside: Link

Priser:
Enkeltrom inkl. frokost 1245,- per døgn,
Dobbeltrom inkl. frokost 1410,- per døgn,

Helårshytter/leiligheter: Priser etter priskalender på bestillingstidspunktet.
Sommerhytter: priser etter priskalender på bestillingstidspunkt

OBS!!  Hundetillegg kr 350,- per hund.
Hunder må være i bur når de er alene på rom eller hytte.

Progressiv Retinal Atrofi – arvelig blindhet

PRA er betegnelsen på en gruppe sykdommer som angriper synscellene i øynenes netthinner. I utgangspunktet er netthinnen normalt utviklet og hunden har normalt syn, men på et tidspunkt skjer det en gradvis ødeleggelse av synscellene og det ender med total blindhet.

Kliniske symptomer
Stavene er de synscellene som først ødelegges. Derfor blir hunder med PRA først nattblinde, mens synet i dagslys fremdeles er normalt i et tidlig stadium av PRA. Eieren vil merke at hunden blir mørkredd og at den kan ha problemer med å se når den går fra dagslys og inn i et dårlig opplyst rom. Siden stavene er i størst antall i periferien av netthinnen, smalner synsfeltet inn og hundene får såkalt «tunnelsyn». Det vil si at de ikke ser ting på sidene, men kan se rett framfor seg. Gradvis vil også tappene i netthinnen ødelegges. Derved forsvinner også dagsynet og hunden blir blind. Det finnes ingen behandling for å hindre eller forsinke utviklingen av sykdom. Hundene vil i varierende grad tilpasse seg den nye situasjonen.

Begge øynene angripes samtidig og i samme grad. Sykdommen utvikles gradvis og er ikke smertefull. Det kan gå fra ett til flere år fra man merker de første symptomene på nedsatt mørkesyn til hunden er helt blind. Som følge av PRA utvikles ofte grå stær (katarakt) i linsene. Katarakt vil vise seg ved at refleksen fra øyet forsvinner og pupillene blir grå i stedet. Hvis kataraktutviklingen skjer raskt, kan den føre til betennelse og smerter i øynene.

PRA nedarves autosomalt recessivt, se diagram. Dette innebærer at for å utvikle sykdom må en hund få ett sykdomsgen fra hver av sine foreldre. Kun homozygote hunder utvikler sykdom.

I Norge har vi nå 3 kjente tilfeller av PRA hos Lagotto. Siden disse 3 har fått påvist PRA ved øyelysning, så vet vi at foreldre må være bærere.

1. Primaariel – S50155/2003
   Far: Scheffelfältets Zilu E Zio
   Mor : Tiny Tuft’s Prima Figlia Di Falco
2. Toshiko’s Tri-chi Helt Cirka – NO56356/11
   Far: Praxtar’s Chico Federici – NO52452/10
   Mor Toshiko’s Ma-ni Trilly – NO04012/06
3. Praxtar’s Faitia – NO41716/13
   Far: Lapinlumon Diamante FINER47442/03
   Mor: Praxtar’s Chica Catula NO52457/10

I Sverige er listen lengre, og siden avlsmatriellet er ganske likt i landene, så er det veldig greit å vite om listen som ligger her: http://www.rasdata.nu/lagotto/pra0000.htm

Dette er «levende» dokument, så den oppdateres etter hvert som det dukker opp nye tilfeller. I Norge er det ikke like enkelt å oppdage nye tilfeller om man ikke følger godt med på oppdateringer i databasen Dogweb, eller sjekker ut helseresultater på hver enkelt hund i stamtavlen. Jeg savner et system ala SKK, der det kommer opp varselstrekant når det er hunder som er avstengt fra avl. På de med PRA og foreldre kommer det opp en trekant, når man klikker på den så står det i disse tilfellene PRA og PRA annleggsbærere. Dette går pr nå ikke an å få gjort i Dogweb, da systemet som de bruker ikke kan tilpasses noe sånt.

Per dags dato jobbes det i Sverige (SLU) med å få laget en DNA test, som er rasespesifikk for Lagotto. Når denne er klar, så gjør det avlsarbeidet ganske mye enklere for oppdretterne, da med tanke på å ikke parre bærere og dermed unngå affiserte hunder. Men, når den testen er klar, må vi fremdeles øyelyse hundene våre da det kan dukke opp annen PRA og andre sykdommer i øyet.

Det som er vanskeligst med PRA, er at det gjerne dukker opp hos eldre hunder og da har de gjerne gått i avl allerede. I tillegg har avkom blitt brukt og det er veldig vanskelig å vite om det vil dukke opp mer etter hvert.

Vil henstille alle som har Lagotto om å øyelyse, det vil gi så utrolig mye informasjon om øyehelsen hos Lagotto. Det er ikke bare PRA vi øyelyser for, men også : Feilstilte øyehår(distichiasis/trichiasis/ektopisk cilium), RD, Katarakt osv. På siden til NSVO – Norsk Selskap for Veterinær Oftalmologi kan man lese mer om øyehelse hos hund:      https://nsvo.no/

Vi vet at mange tenker «vi skal ikke avle, så det betyr ikke noe for oss»
Men altså, det betyr utrolig mye for oss alle, vi ønsker jo at lagotto skal være en frisk fin rase og at muligheten for en ny lagotto er der den dagen vår gamle ikke er mer.
Vi vil absolutt anbefale å ta en tur. Skal man bare øyelyse 1-2 ganger, så tenker vi 5 og 7 år må være OK. Da er de såpass gamle at ting vil som regel ha dukket opp. Avlsdyr må øyelyses årlig før avl, får ikke registrert lagottovalper om ikke foreldre er øyelyst.

Praxtar`s Tomb Raider er årets mestvinnende lagotto på NKKs utstillinger i 2023

Gratulerer til oppdretter og eier Torhill Ludvigsen

Vårt Crufts eventyr

Bilder: Richard Moss Furtography

Tenk å få lov til å representere Norge i den Internasjonale Freestylefinalen på selveste Crufts! Jeg er vanvittig glad og stolt over denne muligheten.
Den Internasjonale Freestyle Finalen holdes i Main Arena på verdens største hundearrangement, Crufts i Birmingham, England. Det er kun 13 ekvipasjer fra hele verden som får delta, og kun en ekvipasje pr land. Uttaket gjøres litt forskjellig i de forskjellige landene, men i Norge er det Norgesmesteren året før som får tilbudet om å søke. Det å få delta her er en stor drøm for mange utøvere i sporten, men en drøm som de aller færreste får mulighet til å oppnå. Så da vi dro i land seieren i NM i fjor, kunne jeg ikke la denne muligheten gå fra meg.

Jeg skulle altså konkurrere mot verdens beste utøvere, så jeg hadde ingen forventning om høy plassering, men vi skulle gjøre vårt aller beste, på vårt eget nivå. Vi skulle underholde og ha det gøy, og jeg håpet at Bella skulle klare å sjarmere publikum og dommere.

Da jeg begynte å tenke på å reise til England var jeg litt i tvil angående å kjøre bil dit, men det viste seg å være helt uproblematisk. Jeg la opp til god tid underveis, og første etappe gikk fra Kongsberg til Gøteborg søndag 5. mars, hvor vi deretter tok nattseilas til Kiel. Det er deilig å kunne sove seg nedover til kontinentet, og både Bella og jeg slapper godt av og koser oss på lugaren. Det eneste som ikke aksepteres av Bella på disse overfartene er toalett fasilitetene. Nei takk, jeg holder meg til vi er på land igjen, sier Bella.
Grunnen til at jeg reiser til Sverige og tar båten fra Gøteborg, er at det her er lugarer hvor man kan ha med hund, så da slipper hundene å være i bilen, eller eventuelt på båtens «kennel» under overfarten, slik det er om man reiser fra Norge.
Dag to av reisen var kjøredag fra Kiel til Nederland, hvor jeg hadde bestilt rom på et koselig Bed & Breakfast ved en liten by som heter Markelo. Jeg hadde sett for meg fine rusleturer og litt trening på kvelden, men akkurat i det vi kjørte av motorveien, begynte det å regne. Så den planen gikk dessverre rett i vasken. Men stedet var koselig, så vi fikk et fint opphold uansett. Neste dag hadde vi en hyggelig frokost sammen med stedets andre gjest, før vi satte nesa mot Hoek van Holland.

Også denne dagen hadde jeg lagt opp til å ha tid til trening, men igjen ble jeg stoppet av regnvær. Så det ble en lang dag i bilen på fergeleiet, før det ble en ny natt på hundelugar fra Nederland til England.

Deretter bar det ut på veiene, på venstre side. Det var heldigvis godt merket, både med advarsler, skilt og piler, så det var greit å holde seg på venstresiden. Kjøreturen fra Harwich til hotellet i Birmingham tok i underkant av tre timer, så jeg ankom hotellet i veldig grei tid. Selv om kjøreturen gikk veldig fint, var det godt å parkere bilen og vite at jeg ikke behøvde å kjøre igjen før jeg skulle hjemover. Jeg valgte å bo i gangavstand til messeområdet akkurat av denne grunn.

Neste morgen, torsdag, våkner vi til snø! Noe som vel er ganske spesielt i Crufts sammenheng. Så ikke nok med at jeg hadde hatt uflaks med mye regn på turen, men nå gikk treningsplanene mine også i vasken grunnet snø. Jeg har ganske mange rekvisitter, og ønsket ikke å få disse ødelagt av regn og snø. Men vi fikk etter hvert til å trene noen småøvelser innendørs på hotellet. Torsdag var uansett satt av til å tilbringe mest mulig tid på dette utrolig store messeområdet som National Exhibition Centre (NEC) er. Det var masse å kikke på og det var også viktig å orientere seg i forhold til hvordan jeg skulle komme meg på rett plass på lørdag. Første del av dagen gikk jeg alene, og fikk også med meg den nasjonale finalen i Freestyle, hvor vinneren går videre til å representere England i den internasjonale finalen. Etter lunsj fikk Bella være med, så hun fikk litt trening i å være i dette spesielle og utfordrende miljøet. Men hun tok heldigvis alt oppstyret på strak pote.

Fredag, som var dagen før dagen, måtte jeg ha fokus på det vi skulle gjøre på lørdag. Så det var å få ladet Bella på best mulig måte, med turer, avslapning og litt trening.

Lørdag var det opp «før hanen», og få seg en enkel frokost på rommet. Så var det å legge Bella i bilen og drasse med seg tralla med alt utstyret. Vi hadde fått beskjed om at den eneste gangen vi kunne trene i arenaen var mellom kl 7 og 8 på lørdag morgen – hvis det var ledig. Ettersom det var så usikkert, og jeg hadde så mye å dra på, valgte jeg å la Bella slappe av i bilen mens jeg drasset ned utstyret og kom meg på plass. Da jeg kom fram, så jeg at de fleste allerede var i gang med trening, MED hunder, og jeg tenkte et øyeblikk at jeg skulle hente Bella. Men jeg valgte å gjøre meg kjent på arenaen selv, uten hund. Jeg gikk gjennom programmet noen ganger med musikk på øret, og fikk kjenne litt på atmosfæren og planlegge hvor jeg skulle sette rekvisittene, og hvordan jeg skulle bevege meg.

 

Det var et veldig proft opplegg, og alt var godt tilrettelagt, med masse informasjon som skulle utveksles begge veier. Og slik må det nesten være på et så stort arrangement, så alt flyter som det skal.
Da jeg hadde kommet meg på plass, satt opp buret, ordnet rekvisitter og informasjon var utvekslet, hentet jeg Bella. Hun liker dessverre ikke særlig å ligge i bur, så hun var veldig urolig og klarte ikke å slappe av. Jeg måtte gjøre det jeg kunne for at hun ikke skulle stresse seg opp, så det ble mange lufteturer på oss mens vi ventet. Det var ganske langt å gå for å lufte, så det meste av ventetiden var vi på farten. Og innimellom disse lufteturene måtte jeg også finne tid til å skifte til kostyme.

Mens vi ventet, kjente jeg litt på at det var lenge siden vi hadde trent hele programmet sammenhengende, og jeg følte meg innimellom helt blank, og begynte å lure på om jeg kom til å huske koreografien. Men jeg måtte stole på at det satt i ryggmargen, og at det kom til å gå av seg selv når vi først kom i gang.

Ellers er denne ventetiden litt uklar for meg. Jeg kom meg ganske bra inn i egen boble, og jobbet med å holde Bella sitt stress/forventning nede. Da utøveren før oss gikk inn, fikk vi varme opp inne i «green room». Så gikk det slag i slag, og plutselig var vi ute i den store ringen.

Selv om ting gikk slag i slag og det ikke var tid til vanlig oppvarming og startrutine, klarte jeg å puste med magen, og inngangen og starten gikk som en drøm, så da var vi i gang. Så hadde vi en liten diskusjon rundt et par øvelser, men mesteparten av programmet gikk slik det skulle. Det å ha godfølelsen i ringen og kose seg gjennom programmet i denne settingen, er virkelig en seier i seg selv. Det var utrolig deilig at målsetningen min om å gjøre så godt vi kunne, og klare å underholde, ble oppnådd. Jeg er veldig fornøyd med å klare å prestere såpass på denne store arenaen, med det enorme presset og det vanskelige miljøet, med publikum, dommere og alle som følger livestreamingen med argusøyne.

Etter at vi var ferdige, kunne vi følge med resten av deltagerne på skjerm i green-room, og det var veldig spennende å stå her og vente på egne resultater. Rett etter at sistemann var ferdig, var det klart for premieutdeling. På grunn av den strenge tidsrammen er det bare de tre første plasseringene som får sine premier ute på arenaen. Vi andre fikk våre rosetter i en kjapp seremoni i green-room etterpå.

Jeg fikk masse gode tilbakemeldinger, og poengene vi fikk er ren bonus. Jeg er absolutt fornøyd med 22,20 poeng i denne settingen. Og en 11 plass av 13 startende er helt greit. Og så er det så utrolig koselig med alle kommentarene om at Bella var en «happy little dog».

Det var også utrolig morsomt at vi fikk så masse oppmerksomhet da vi gikk rundt på messeområdet. Det var mange som hadde lyst til å hilse på Bella, og mange som lurte på hvilken rase det var. Bella oppførte seg eksemplarisk og lot seg villig både klappes og gis godbiter.

Etter prisutdelingen var det bare å pakke tralla og begi seg tilbake til hotellet. Ingen enkel oppgave å manøvrere seg mellom menneskemassene med full tralle og hund, så jeg var ganske sliten da jeg kom til hotellet. Det ble en rolig ettermiddag og kveld, med avslapning på hotellrommet.

Søndagen hadde jeg egentlig tenkt å ta toget inn til Birmingham for å kikke litt, men ettersom jeg ikke hadde orket å gå tilbake til Crufts på lørdag, hadde jeg litt ugjort. Så da ble det Crufts og shopping denne dagen – både med og uten hund.

Hjemreisen fra England startet mandag 13. mars, samme vei som vi kom, med ferje fra Harwich til Nederland. Ferja skulle ikke gå før kl 23.00, og det var kun tre timers kjøring, så det var tid til å finne på noe underveis. Valget falt på Cambridge, som ligger ca halvveis mellom Birmingham og Harwich. Det ble en veldig fin stopp, og jeg fikk til og med vært på shopping, av klær til meg. Moro når man finner favorittbutikken, og det står skilt i vinduet om at kjæledyr var velkomne inn. Tommel opp!

Etter denne stoppen var det klart for siste etappe på venstresiden, og nå var jeg litt ovenpå for alt hadde jo gått så bra. Men da jeg legger inn ruta på GPSen slurver jeg litt, og vi havnet på feil side av fjorden. Heldigvis hadde jeg beregnet veldig god tid, for det ble 50 minutters omvei, ut på den engelske landsbygda, gjennom småsteder og over jorder på smale og svingete veier, mens det mørknet og jeg ikke ante hvor jeg var. Jeg hadde ikke annet valg enn å stole på at GPSen ville ta meg fram til riktig sted til slutt, og det gjorde den heldigvis. Det var utrolig deilig å komme seg om bord og bare hive seg i køya, og la ferja frakte oss over til fastlandet.

Så ble det samme vei hjemover gjennom Nederland, med overnatting i Tyskland denne gangen, og så ferje fra Kiel til Gøteborg. Da jeg kjørte om bord på Kiel-ferja ble jeg litt i tvil om jeg hadde kjørt på feil båt. Det er første gang jeg har vært nødt til å snu og rygge på plass på bilferje, og det var mest trailere og nesten ikke privatbiler. I tillegg virket ikke lugarnøkkelen, så jeg måtte ned i resepsjonen for å få ny, og det var da jeg oppdaget at vi var på en bitteliten gammel «balje», og ikke en vanlig Kiel-ferje. Det viste seg at denne båten vanligvis gikk fra Sverige til Danmark, men var satt inn som vikar da en av de vanlige båtene var til service. Men selv om det ikke var samme standard som på de vanlige Kiel ferjene, var det et veldig hyggelig personale på båten, og – stjerne i margen – de hadde egen hunde lounge. Jeg fikk ta med meg Bella for å kjøpe middag, og de hjalp meg inn i salongen, slik at jeg kunne sitte der og spise. Det var veldig deilig å slippe å tilbringe hele kvelden på lugaren, og det ble en veldig fin overfart.

Kjøreturen hjemover fra Gøteborg gikk også fint, men det var godt å lande hjemme etter denne opplevelsesrike turen. Nå er minneboken blitt oppdatert med supre opplevelser og masse nye, fine minner.

Om dere vil lese flere detaljer fra turen, er dere hjertelig velkomne til å besøke oss på bloggen vår: http://busterogbonso.blogspot.com