Lagotto Romagnolo har fått sitt navn dels fra provinsen Romagna, dels fra ordet lago (sjø). Rasen har veldig gamle aner som
apporterende vannhund og var velkjent i Comacchios lavland og våtmarksområdene rundt Ravenna allerede på 1400-tallet.
Opprinnelse
Den italienske hunderasen Lagotto fra Romagna i den nordøstlige delen av Italia har blitt nevnt i litteraturen siden 1600-tallet. Den genuine vannhunden forekom hos fiskere og fergeførere som arbeidet og levde i sump- og flodområdene. Lagottoen ble brukt til jakt på sjøfugl og var omtalt som veldig effektive og iherdige vannapportører.
I perioden 1840-1890 begynte et omfattende arbeid med å drenere Italias sump- og våtmarksområder. Våtmarksområdene som hadde krevd tusenvis av menneskeliv gjennom århundrer pga. malaria, ble nå dyrkbar mark. Denne tiden kan sies å være innledningen til den andre fasen i lagottoens historie.
Fiskere og fergemenn måtte se seg om etter andre boplasser og inntektskilder – det samme gjaldt de krøllhårete hundene. Det skulle vise seg at lagottoens utmerkete luktesans ble dens redning. De ble kjent for å kunne lukte seg fram til der den ettertraktede trøffelsoppen vokste under jorden. Trøffelens vektpris var betydelig høyere enn rent gull, og hundene som kunne finne dem var åpenbart verdt sin vekt i gull. Fra 1920-årene ble lagottoen omtalt som den eneste spesialiserte hunderasen for trøffel. Man mente at man helt hadde lyktes i å avle bort jakt lysten som medførte at hunden ville følge etter vilt.
I tiden mellom verdenskrigene ble bare renrasede lagottoer brukt til all trøffel leting i Romagna området. Tiden etter andre verdenskrig medførte likevel nye problemer. Trøffel letere som trodde at de kunne ta snarveier mot mer trøffel og dermed større inntekter, begynte å krysse inn både setter, pointer og pinscher. Man trodde at man skulle få fram hunder som var raskere og som dermed skulle kunne finne mer trøffel på kortere tid. Det viste seg fort å være en stor feil, og skaden kunne ha blitt fatal for den gamle hunderasen.
Risikoen for at den genuine lagottoen skulle bli en blandingsrase, fikk ledende hundekjennere til å begynne inventeringen av rasen på 1970-tallet. Takket være at dette arbeidet begynte i god tid, ble en lagotto som er veldig homogen og har en betydelig genvariasjon reddet. En samlet ekspertise av kynologer anser til og med at den er forundringsverdig homogen.
Godkjent av FCI 1995
Den italienske kennelklubben godkjente rasen under navnet lagotto romagnolo i 1991. FCI godkjent rasen i februar 1995. Rasen ble importert til Sverige i mai samme året, og i juni 1997 kom den første lagottoen til Norge fra Sverige, i 1998 kom det en hannhund og tispe fra Italia. Norges første lagotto kull ble født 17.04.1999.
Rasen er ny i utstillingssammenheng, og kunne først i 2005 få tittelen C.I.B. (Champion International de Beautè).
For å oppnå C.I.B., må hundens forfedre i tre generasjoner være registrert (for hunder født etter 06.04.2010 gjelder at de må ha 3 generasjoner med FCI godkjent registrerings nr. bak seg). Bokstaver og nummer foran de italiensk registrerte hundene, har ulik betydning. Hunder i innmønstringsregisteret til ENCI har LIRRC, årstall, L (for lagotto) + ett 4 sifret nummer. Hunder som ikke har 3 generasjoner registrert bak seg gis normalt ett RSR (LIR) nummer. ROI (LOI) nummer gis til hunder med fullstendig registrert avstamming, dvs. 3 generasjoner.
Lagottoen tilhører gruppe 8 – seksjon 3 (vannhunder). Det finnes beskrivelser av vannhunder tilbake til 1500-tallet som har mye felles med lagottoens utseende. Den største forskjellen mellom lagotto og de andre vannhundene er lagottoens kvadratiske kropp mens både barbet og den spanske og den portugisiske vannhunden er rektangulære.
Man skulle kunne si at lagottoen har kommet inn i sin tredje fase på 1990-tallet som godkjent hunderase og til og med moderne selskapshund. Det vil si en hund som er aktiv i selskap med det moderne menneske som dyrker mosjon, turgåing, soppsanking, sporarbeid, lydighetskonkurranser, agility osv.
Lagottoen beskrives som snill, kjærlig og hengiven mot sin eier og lett å trene. Den er en god venn, men også en utmerket vakthund (varsler). Den har lite eller ingen aggressivitet mot andre hunder og mennesker, meget sosial selv om den kan være noe reservert. Den livsglade og energiske lagottoen er ikke passende for stuesittere, men hører heller ikke til de rasene som krever sykkelmosjon. De elsker lange, frie turer. Finnes det vann eller sølepytter pleier lagottoen å utforske dem – gjerne avrundet med en rask rulletørking i sand eller gress. Til tross for dette er lagottoen som oftest tørr innen en halv time og siden rister de av seg det meste av sand og støv.
Utseende
Lagottoens mest karakteristiske trekk er ved første øyekast den krøllete pelsen. Den skal være kraftig krøllet over hele kroppen – kun hodet, ørene og skjegget får ha mindre krøll. Pelsfargen skal være enten ensfarget hvit, skittenhvit, brun i alle nyanser, brun- eller orangeskimmel, eller hvit med brune eller orange flekker.
Helhetsinntrykket skal være en nærmest kvadratisk hund som ikke skal se lavbeint ut. Kroppen skal gi et bastant inntrykk – hvilket først og fremst kommer fra den krøllete pelsen – med godt oppdratt buklinje. Halsen skal være kraftig og ganske lang, halen bæres svakt oppover eller til og med rett opp når hunden er alert og opphisset.
Tisper har en skulderhøyde på 41 – 46 cm (+/- 1 cm) Hannhunder har en skulderhøyde på 43 – 48 cm (+/- 1 cm)
Fritt oversatt etter tekst av Renè Sporre Willes
Relevant dokument:
Rasepresentasjon